Solen har gått ned og det er mørkt på himmelen. Skyene henger over byen og stemningen er tung etter ukens terrorhandlinger. Ut fra den lille kaffen kommer Baback og Ali. Plutselig forandret Babacks ansiktsuttrykk til forskrekkelse og han begynner å skjelve i beinene. Han støtter seg mot veggen og han forsøker å fortelle hva som skjer, men får ikke fram et ord. Han bare blenger med øynene og løfter en arm opp og peker på flammen som stiger opp mot himmelen over huset der de bor. « Å nei», utroper Ali, hvordan kan det være mulig? Håper ikke at Babacks familie brenner inne, tenker Ali inni seg. Baback og Ali hører lyden av brannbiler mens de løper mot huset så fort de kan. Da de kommer fram til huset, får de vite av brannmennene at det ikke var noen hjemme i andre etasjen på bygningen der Babacks familie bor. Han puster lettet ut. Han spør hvordan det er med familien som bor i første etasjen. Brannmannen svarer at de har funnet to voksne og et barn som dessverre ikke har klart og komme seg ut av det brennende huset. Jeg hadde ikke vært hjemme på nesten en uke. Jeg pleiede å reise hjem hver helg. Jeg studerte ved universitet i hovedstaden. En kvelde fikk jeg en telefonsamtale fra Babacks far. Det var ganske seint på kvelden og jeg ble veldig overrasket over at han ringte meg. Han pleiede nesten aldri å prate med meg eller noen annen av vennene til sin sønn. Han bad meg komme hjem dagen etter for han hadde noe viktig å prate med meg om. « i morgen har jeg en stor prøve» sa jeg, « kan vi ikke utsette møtet en deg?» han over beviste meg om at måtte komme med en gang. jeg var skuffet for at jeg ikke fikk gjort min prøve, men glad samtidig for at jeg skulle se min familie. Jeg funderte også mye på hva det var Babacks far ville prate med meg om. Jeg kjente meg helt ambivalent. Håper at det ikke er noe gald med Baback. Neste morgen tok jeg bussen til min hjemby. Det tok seks timer. Da jeg kom ut av bussen, var Babacks fra den første person jeg så. Det var helt uvanlig for meg å bli møtt av noen på busstasjonen. Jeg ble urolig og kjente at noe begynte å gå rundt i magen på meg. Han sa : « Hei, har du hatt en bra reise?» vi gikk til kaffen istedenfor at jeg gikk hjem. Tankene går rundt i hodet på meg om hva som kan være årsaken til denne uvanlige mottagelse. Uroen stiger! Inne i kaffen bestiller kaffe til meg.Så begynner han å fortelle om hvorfor vi sitter her. Han legger sin hånd på min skulder og sier,» livet er ikke rettferdig». Det har skjedd en ulykke i forgårs kveld. Hele vår familie var i bryllup da vi fikk beskjed om at det hadde vært en eksplosjon i vårt hus og at det hadde begynt å brenne. Jeg kjente hvordan golvet forsvant under føttene mine. «Hvordan gikk med min familie?» spurte jeg, men han var ikke klar til å svare meg på dette. Han satt med bøyd hode og så på sine hender, da han svarte meg at de er på sykehuset. Jeg ble veldig urolig, og reiste meg opp med en gang for å dra til sykehuset. Jeg sprang ut på gaten og spurte den første bilen jeg så, om han kunne kjøre meg til sykehuset. Han ville ikke det, og jeg fikk vente til det kom en taxi. Veien til sykehuset synes å ta en evighet, selv om det bare tok en halv time. Jeg var veldig opptatt av om de hadde overlevd eller om de var lettere skadet. Jeg håpet ved min Gud at alt var bra med dem. Jeg gikk rett til resepsjonen og spurte om hvilket rom de lå på. Der var en doktor som bad meg og følge med han. Vi kom til et rom med bord og stoler og vi satte oss ned og han begynte å fortelle. Begge mine foreldre og min lillebror hadde omkommet i brannen. Etter denne dag skulle hele mitt liv bli forandret.